Gjeldskrisen på 1990-tallet
satte for alvor privatpersoners gjelds- og betalingsvansker på dagsorden, og begrepet ”gjeldsoffer” ble lansert.
Krisen var spesielt merkbar
i årene 1989 til 1994. Årsakssammenhengene har blitt velkjente for mange: Lave lånekostnader, stor økning i lånevolum, akselererende
boligpriser, deretter reduserte muligheter for skattemessig fradrag for gjeldsrenter, nedgang i boligprisene og økende arbeidsledighet.
Dette resulterte i en boliggjeldskrise.
I praksis var følgende
årsakskombinasjon vanlig:
Bolig kjøpt midt på 1980-tallet til høy pris og
100% belånt. Dette betyr igjen høye lånekostnader. Eksempelvis samlivsbrudd, sykdom eller arbeidsledighet medførte manglende
betjeningsevne og en uunngåelig realisering av boligen på et ugunstig tidspunkt. Resultatet ble gjerne tapt egenkapital, egeninnsats
og stor restgjeld. Dette var ofte situasjonen for det typiske ”gjeldsoffer”.
En annen gruppe ”gjeldsoffer”
er de som har pådratt seg stor personlig gjeld etter tidligere næringsvirksomhet. Her er det ofte stor gjeld til det offentlige
i form av skatte- og avgiftskrav.
En tredje gruppe som kan
nevnes er de som har fått problemer grunnet en låne- og kjøpekarusell som har kommet ut av kontroll.
Den offentlige innsatsen
mot gjeldsproblematikken har vært iverksettelse av økonomisk rådgivning i kommunal regi, og lovreguleringer – der gjeldsordningsloven
var det helt sentrale lovtiltak.
Da gjeldsproblematikken
tiltok mot slutten av 1980-tallet, hadde ”gjeldsofrene” et meget begrenset hjelpetilbud. For mange var sosialkontoret
det eneste stedet å henvende seg. Imidlertid var sosialtjenesten verken faglig eller administrativt rustet til å håndtere
de omfattende og sammensatte problemstillinger som ofte dukket opp i denne forbindelse.
Mange ”gjeldsofre”
oppsøkte advokater for å få bistand. Problemene omkring dette ble åpenbare. På den ene siden hadde klienten lite eller ingenting
å betale med, og på den annen side hadde advokatstanden liten erfaring i å håndtere
spørsmål av privatøkonomisk karakter.
