Namsmannens rolle:

Namsmyndighetens rolle er tradisjonelt forbundet med bruk av tvangsmidler i gjeldssaker.
Imidlertid er namsmannen pålagt utfra de ulike lover og regler å ivareta både skyldners og kreditors interesser.

All tvangsinndrivelse av gjeld er lovregulert, og de viktigste lovene er bl.a. tvangsfullbyrdelsesloven, dekningsloven, panteloven, gjeldsordningsloven, foreldelsesloven  og inkassoloven.  Gjeldsinndrivelse er nærmest bare rettet mot skyldnerens eiendeler og inntekter. Imidlertid kunne underholdsbidrag fram til 1955 inndrives ved tvangsarbeid. Fremdeles kan det reageres med fengselsstraff mot bevisst mislighold av bidragsplikt.

Dekningsloven har bestemmelser som omhandler hva skyldneren har rett til å beholde av inntekter og eiendeler under tvangsinndrivelse av gjeld. Her snakker vi om retten til nødvendige livsoppholdsmidler, nødvendig bolig, og eventuelle nødvendige transportmidler. (Bil i jobbsammenheng).

Utleggstrekk nedlegges ved at namsmannen pålegger skyldnerens arbeidsgiver, trygdekontor, el.lignende å foreta trekk i skyldnerens inntekter. Namsmannen fastsetter trekkets størrelse ut fra dekningslovens regler. Utleggstrekk har gyldighet i 2 år. Dersom kravet ikke er nedbetalt etter 2-års perioden, følger ny begjæring om utlegg, og gebyrer påløper når utleggsforretningen på nytt blir avholdt.

Gebyret for ei avholdt utleggsforretning med lønnstrekk er kr. 4.042.

Gebyret for ei avholdt utleggsforretning hvor resultatet blir ”Intet til utlegg” er kr. 1.806.

(Rettsgebyret for 2006 er kr. 860).

Imidlertid er det ikke bare den ”ordinære” namsmann som kan nedlegge utleggstrekk.

Samme myndighet har fire særnamsmenn.

Dette medfører at det kan komme flere trekk på samme skyldner, noe som igjen kan bevirke at det blir for lite igjen til skyldners nødvendige livsopphold.

Dekningsloven har regulert prioriteten mellom de forskjellige utleggstrekkene i denne rekkefølge:

Krav som følge av lovbestemt forsørgelsesplikt. (Trygdeetatens Innkrevingssentral).
Krav på erstatning/oppreisning for skade utført ved straffbar handling (Statens Innkrevingssentral).
Krav på bøter (Statens Innkrevingssentral).
Krav på skatt eller offentlig avgift (Skatteoppkrever).
Andre krav (Ordinære namsmann).

De ulike namsmennene legger heller ikke de samme livsoppholdssatsene til grunn når de nedlegger trekk.

Trygdeetatens Innkrevingssentral (TI) har følgende satser for livsopphold fra 01.07.2006:

Enslig kr. 5.750 pr måned. Ektefeller/samboere kr. 9.790 pr måned.

Beløpene er ekskl. strømutgifter. Her beregner TI ca. kr. 1.000 – 1.200 pr måned.
For barn gjelder egne livsoppholdssatser ut fra barnets alder.

Statens Innkrevingssentral (SI) har følgende satser for livsopphold fra 01.07.2006:

Enslig kr. 6.756 pr måned. Ektefeller/samboere kr. 11.440 pr måned.

Beløpene er ekskl. strømutgifter. Her beregner SI ca. kr. 700  - 800 pr måned.
Også her er det egne livsoppholdssatser for barn ut fra barnets alder.

Generelt er satsene for livsopphold etter gjeldsordningsloven et nyttig utgangspunkt også ved utleggstrekk.
(Dette underbygges også av en kjennelse fra Hålogaland lagmannsrett fra 26.09.2005.) 

Som tidligere nevnt er disse livsoppholdssatsene med virkning fra 01.07.2006:
Enslig kr. 7.989 pr måned. Ektefeller/samboere kr. 14.642 pr måned.

Beløpene er inkl. strømutgifter.

Dette systemet pålegger namsmyndigheten en aktivitetsplikt, da det her må vurderes om trekk med lavere prioritet må reguleres, evt. bortfalle. Her er det viktig at det er gode varslingsrutiner mellom de ulike instanser, noe som i praksis ikke er like enkelt å gjennomføre. Hvis ikke kan det medføre at skyldner må få økonomisk bistand fra sosialkontoret, noe som ikke er intensjonen.

Det er ingen tvil om at namsmannen sitter i en nøkkelposisjon i gjeldssaker, en posisjon som kan være svært nyttig for eksempel i en meklerrolle mellom skyldner og kreditor. Namsmannen har også god kjennskap til partenes rettigheter og plikter i gjeldssaker.
Etter iverksettelsen av gjeldsordningsloven har namsmannens veilederrolle blitt ytterligere forsterket, og mange namsmenn har nå ansatt egne gjeldsrådgivere som kun arbeider med gjeldsordningssaker.
 

En gjeldsrådgiver må i tillegg til å ha teoretisk og praktisk kunnskap, ha innsikt i klientbehandling samt forhandlingsteknikk med kreditorene.

 Den danske filosofen Søren Kierkegaard har sagt følgende:

”For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn ham, men dog først og fremst forstå det HAN forstår. Hvis jeg ikke gjør det, så hjelper min merviten ham slett ikke.”

I rollen som gjeldsrådgiver vil jeg påstå dette utsagnet har like stor aktualitet i dag som i 1859 da det ble skrevet.

Ofte er situasjonen kritisk for skyldneren. Det kan  være begjært tvangssalg av eksempelvis skyldners bil eller bolig, eller skyldner trekkes så mye i lønn at han tross bra inntekt mangler midler til nødvendig livsopphold.  Det kan da være nødvendig å handle raskt, for å slukke
evt. ”branner” under utvikling. Det er i slike tilfeller en stor fordel med ”åpne kanaler” til namsmann, kreditorer, trygdevesen, osv, slik at det kan handles effektivt og raskt.
I slike situasjoner kan verdien av tverr-etatlig samarbeid være uvurderlig.

Forvaltningsloven fra 1967 er fundamentet i all offentlig forvaltning. Alle har rett til å få veiledning om hvilke regler som gjelder for å få en bestemt tjeneste, og informasjon om saksbehandlingen. Offentlige etater har både informasjons- og veiledningsplikt.

I gjeldsordningsloven er det nedfelt at kommunene har plikt til å bistå personer med alvorlige gjeldsproblemer.

Den kommunale rådgivningstjenesten skal fungere i samspill med øvrige tiltak mot gjeldsproblemene. Av den grunn forutsettes at den kommunale rådgivningstjenesten har kunnskap om gjeldsordningsloven, spesielt de vilkår som stilles til den som søker om gjeldsordning. Personer med gjeldsproblemer vil ofte henvende seg både til namsmyndigheten og gjerne til stedets sosialkontor/trygdekontor/skatteoppkrever, uten alltid å ha et bevisst forhold til hvorvidt de befinner seg på ”riktig” sted i forhold til omfanget av sine problemer. Skyldneren må aldri bli ”kasteball” mellom de ulike instansene. Av den grunn bør det her fokuseres på samarbeid og god kommunikasjon mellom de ulike etatene.
I noen kommuner er et slikt samarbeid godt utbygd og velfungerende.

Undersøkelser gjennomført av Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) i 2005 viser ingen nedgang i antall gjeldsordninger, og den fanger nå opp andre problemer enn tidligere. Som tidligere nevnt var sakene da loven kom, dominert av stor gjeld etter tap på boligsalg. Boliggjelden er nå nærmest borte i forhold til da gjeldsordningsloven ble etablert.
Problemene nå har mindre sammenheng med gjeldens størrelse.  Andelen av forbruksgjeld øker i de enkelte saker, da tilgangen til forbrukslån og kreditter nå er mye lettere enn tidligere. Det er flere søkere med høy offentlig gjeld (skattegjeld) som resultat av havarert næringsvirksomhet, da gjeldsordningsloven til en viss grad har åpnet for dette.

Søkerne over tid har blitt mer ressurssvake, da undersøkelser viser at andelen av søkere med lønnsinntekter er redusert. Her kommer faktorer som manglende økonomisk evne, rusmisbruk, helsemessige og sosiale problemer av ulik karakter inn i bildet. Dette vil igjen bety at andelen av gjeldsordninger uten dividendebetaling til kreditorene øker.   

Brønnøysundregistrene fører statistikk over saksmengden etter gjeldsordningsloven.
Det fremgår av statistikken at det var jevn vekst i antallet åpnede gjeldsforhandlinger fra starten i 1993 med 1.101 åpninger, frem mot toppåret 1997 med 2.823 åpninger.
Deretter var det nedgang som varte til høsten 2002, med 1.639 åpninger, hvor antallet åpnede gjeldsforhandlinger igjen begynte å stige.
I de påfølgende år har det vært en relativt sterk økning, og i 2005 var antallet åpnede gjeldsforhandlinger nesten like høyt som i 1997.

Gjeldsproblemer handler ikke bare om penger. Det handler vel så mye om de personlige problemene som følger med. Mønsteret i slike saker er ofte følelsen av å miste kontrollen og problemene føles uoverstigelige. Man ser ingen løsninger, og handlingslammelsen er gjerne et faktum. Mottatt post forblir uåpnet og telefoner besvares ikke. Mange reagerer på motgangen med depresjoner, motløshet og betydelige personlige problemer, noe som  rammer både gjeldsofferet selv og dens nærmeste familie. Til slutt er man ute av stand til å fungere – både profesjonelt og sosialt.

Det er mange barrierer du skal gjennom før du er i stand til å tenke rasjonelt.  Det er viktig i slike sammenhenger å få skyldner til å forstå at problemet er skyldners eget ansvar og ingen annens. Derfor er det viktig å ta tak i problemene og søke hjelp på et så tidlig stadium som mulig. Dette for å begrense problemene med tanke på offentlige institusjoner, låneinstitusjoner, de ulike kreditorer, osv. Jo lenger man venter desto verre blir problemene, noe som igjen ofte resulterer i mindre imøtekommenhet hos långivere og andre kreditorer.